1. Hva er det gamle navnet på nikkel?
Det gamle navnet på nikkel er"Kupfernickel"(eller "Cupronickel" i anglikisert form), avledet fra tysk. Begrepet oversettes omtrent til "Devil's Copper" eller "Goblins kobber" fordi gruvearbeidere fra 1700-tallet i Sachsen, Tyskland, møtte en rødlig malm som lignet kobber, men ga ingen kobber når det ble smeltet. De tilskrev denne frustrerende "falske kobberen" til rampete ånder ("nikkel" er et kollokvial navn for en nisser eller djevel i tysk folklore). Det var først i 1751 at den svenske kjemikeren Axel Fredrik Cronstedt isolerte det nye metallet fra denne malmen og kalte det "nikkel" etter den mytiske skapningen.
2. Hva er de to typene nikkel?
Nikkel er bredt kategorisert basert på dens form, renhet eller anvendelse, men to primære klassifiseringer er:
Primær nikkel: Refererer til nikkelmetall produsert direkte fra nikkelmalm (f.eks. Pentlanditt, Garnierite) gjennom gruvedrift, smelte og raffineringsprosesser. Det er typisk høy renhet (99,0% til 99,9% nikkel) og brukes i applikasjoner som krever rene nikkelegenskaper, for eksempel elektroplatering, batterier og høye temperaturlegeringer.
Sekundær nikkel: Resirkulert nikkel avledet fra skrapmetall (f.eks. Brukte rustfritt stål, nikkelbelagte gjenstander eller brukt batterier). Det behandles for å fjerne urenheter og gjenbrukes i forskjellige bransjer. Sekundær nikkel er kostnadseffektiv og miljømessig bærekraftig, ofte blandet med primært nikkel for å oppfylle spesifikke legeringskrav.
En annen vanlig klassifisering er avLegeringstype, der nikkel er kombinert med andre metaller (f.eks. "Nikkel-kobberlegeringer" som Monel, eller "nikkel-jernlegeringer" som Invar), men dette er teknisk nikkelbaserte legeringer i stedet for typer nikkel selv.
3. Hvordan teste du for nikkel
Testing for nikkel er avgjørende i applikasjoner som smykker, metallverk eller industrielle materialer, da nikkel kan forårsake hudallergier eller påvirke materialytelsen. Her er de mest pålitelige metodene:
Dimethylglyoxime (DMG) test: En kjemisk test ved bruk av en løsning av dimetylglyoksime i alkohol. Når den påføres en nikkelholdig overflate (etter rengjøring og utsatt metall), reagerer nikkelioner med DMG i en grunnleggende løsning for å danne et knallrødt bunnfall. Dette er en kvalitativ test (bekrefter tilstedeværelse, ikke mengde) og fungerer for de fleste nikkellegeringer.
Nikkel testsett: Kommersielle sett (f.eks. Fra merker som 3M eller Nickel Alert) bruker pre-moistente vattpinner eller løsninger som endrer farge (vanligvis rosa/rød) når nikkel er til stede. Disse er brukervennlige, bærbare og designet for raske sjekker på smykker, glidelås eller metalloverflater. De oppdager nikkel over en terskel (ofte ~ 0,5 ug/cm²), relevant for allergiproblemer.
Røntgenfluorescens (XRF) spektroskopi: En ikke-destruktiv analytisk metode som bruker røntgenstråler for å måle den elementære sammensetningen av et materiale. Den identifiserer nikkel og kvantifiserer konsentrasjonen, noe som gjør det nyttig for industriell kvalitetskontroll eller verifiserende legeringsspesifikasjoner (f.eks. Bekreftelse av en "nikkel-kobber" -legering har riktig nikkelprosent).
Atomabsorpsjonsspektroskopi (AAS) eller induktiv koblet plasma (ICP): Disse labbaserte teknikkene analyserer oppløste metallprøver. De er svært nøyaktige for å kvantifisere nikkelinnhold, men krever å ødelegge en liten prøve av materialet, noe som gjør dem egnet for detaljert kjemisk analyse i stedet for testing på stedet.
Magnettest (begrenset bruk): Ren nikkel er litt magnetisk, men mange nikkellegeringer (f.eks. Cupronickel, nikkel-krom) er ikke-magnetiske. Denne testen er upålitelig for å identifisere nikkel, da magnetisme avhenger av andre elementer i legeringen. Det skal ikke brukes som en definitiv metode.
Oppsummert er kjemiske tester (DMG, Kits) best for rask påvisning på stedet, mens XRF, AAS eller ICP gir presise kvantitative data i laboratorieinnstillinger.
