Hvorvidt nikkel er "bedre" enn aluminium avhenger helt av den spesifikke konteksten og kravene til applikasjonen, ettersom hvert metall har distinkte egenskaper som gjør det overlegen i visse scenarier. Det er ikke noe universelt svar, ettersom deres styrker og svakheter stemmer overens med forskjellige behov.
Nickel, et overgangsmetall med et sølvhvit utseende, er kjent for sin eksepsjonelle høytemperaturstabilitet. Smeltepunktet, rundt 1 455 grader, overstiger langt aluminiums omtrent 660 grader, noe som gjør det uunnværlig i miljøer der ekstrem varme er en faktor som jetmotorkomponenter, ovnforinger eller industrielle maskiner som opererer ved temperaturer over 600 grader. På disse nivåene ville aluminium myke og miste strukturell integritet, mens nikkel beholder sin styrke og stabilitet. I tillegg viser nikkel sterk korrosjonsmotstand i mange aggressive miljøer, inkludert saltvann, alkalier og forskjellige industrielle løsningsmidler. Det danner et beskyttende oksydlag på overflaten som hemmer ytterligere nedbrytning, noe som gjør det til et foretrukket valg for marin maskinvare, kjemisk prosessutstyr og olje/gassrørledninger der eksponering for harde stoffer er vanlig. Nikkel har også høy strekkfasthet, spesielt i legeringsformer som Inconel, som kan nå opp til 1400 MPa, og overgår styrken til de fleste aluminiumslegeringer, som vanligvis maksimalt ut rundt 310 MPa i sine sterkeste former (f.eks. 6061-T6). Denne styrken, kombinert med varmemotstanden, gjør nikkellegeringer verdifull i strukturelle anvendelser som krever holdbarhet under stress.
Aluminium, derimot, skinner i applikasjoner der vekt er en kritisk faktor. Med en tetthet på omtrent 2,70 g/cm³-grundig en tredjedel av nikkel (8,908 g/cm³)-er det ideelt for vektfølsomme industrier som luftfart, der redusering av masse forbedrer drivstoffeffektiviteten i fly, eller bildesign, hvor lettere komponenter forbedrer ytelsen og kjørelengden. Den lavere tettheten gjør den også egnet for forbruksvarer som bærbare datamaskiner, sykler og bærbar elektronikk, der portabilitet er nøkkelen.
Korrosjonsmotstand er et annet område av divergens. Nikkel danner et beskyttende nikkeloksydlag som motstår oksidasjon, alkalier og mange syrer, selv om det er sårbart for sterke syrer som saltsyre. Aluminium utvikler i mellomtiden et tynt, men svært holdbart aluminiumoksydlag som beskytter det effektivt mot atmosfærisk korrosjon og milde vandige miljøer, som regn eller ferskvann. Imidlertid er det mindre motstandsdyktig mot sterke alkalier og visse syrer som svovelsyre, og begrenser bruken i sterkt kaustiske kjemiske omgivelser der nikkel ville prestere bedre.
Elektrisk og varmeledningsevne skiller ytterligere de to. Aluminium har betydelig høyere elektrisk ledningsevne (rundt 61% IAC -er, hvor kobber er 100% IACS) sammenlignet med Nickels moderate 22% IACs, noe som gjør det til et foretrukket materiale for overhead kraftledninger og elektriske kabler, der dens lette vekt motvirker sin litt lavere ledningsevne i forhold til kobber. I termisk behandling er aluminiums termiske ledningsevne (omtrent 237 w/m · k) også mye høyere enn nikkel (rundt 90 w/m · k), noe som gjør det overlegen for kjøleribb i elektronikk, hvor effektiv varmeavledning er avgjørende.
Kostnad er en annen praktisk vurdering. Denne kostnadsforskjellen gjør aluminium mer økonomisk for storstilt, ikke-spesialiserte applikasjoner som innramme av konstruksjon, emballasjematerialer eller hverdagskokekar, der det ikke er nødvendig med høy ytelse under ekstreme forhold.
Magnetisme er en endelig kjennetegn. Nikkel er ferromagnetisk, noe som betyr at den tiltrekkes av magneter og kan brukes i applikasjoner som elektromagnetisk skjerming, transformatorer eller magnetiske komponenter. Aluminium, som ikke er magnetisk, er uegnet for slike bruksområder, men er å foretrekke i scenarier der magnetisk interferens må unngås, for eksempel i visse elektroniske enheter.
Oppsummert utmerker nikkel seg i miljøer med høy temperatur, etsende kjemiske omgivelser og applikasjoner som krever magnetisme eller høy styrke under stress. Aluminium er derimot overlegen for lette applikasjoner, kostnadsfølsomme prosjekter og situasjoner som krever god elektrisk eller termisk ledningsevne. Det "bedre" metallet avhenger helt av de spesifikke behovene til applikasjonen, enten det innebærer temperatur, vekt, korrosjonsmotstand, konduktivitet eller kostnad.
